Den indre motivasjonen

Jeg snakker ofte på U12 om at spillerne selv må ha et ønske om å bli bedre. Ha et ønske om aktivitet for å bli bedre! Uten denne vil man ikke kunne bli god, eller for noen aller helst best. Vi som voksne er som regel de som både kan legge til rette for dette, og legge begrensninger for at dette ikke skal skje.

Innen fotball har man en gylden regel om at man må "trene" 10 000 timer før man er 18 år for å kunne bli en toppspiller. Det vil bli ca 800-1000 timer i året, avhengig av når man begynner.
Selv med et ambisjonsnivå som kun er det halve har vi ingen mulighet for å nå opp til "fotballmodellen" gjennom organisert trening, og det er heller ikke meningen. I vår klubb klarer vi å ha ca 42 uker med is tilgjengelig for våre spillere, noe som ikke er dårlig. Når vi kun klarer å tilby 4,5 timer på isen i uka så ser alle at vi er langt unna den "reviderte målsettingen". (For mange foreldre kan dette virke som mye, men det er faktisk helt på grensen for å kunne bli god.) Med "frigåing" i tillegg, hver uke, så kan man komme opp i 6,5 timer i snitt. Det er bra, men fortsatt så er det langt unna hvor man bør være. Vi har også et tilbud om barmarkstrening hver 14. dag, som på tross av manglende oppslutning sist, jeg håper at flere kommer til å benytte seg av. Det kommer til å bli viktigere og viktigere for spillerne våre å være fysisk forberedt for det som skjer på isen. Og det er også trening som man kan "legge i potten" når det gjelder aktivitet for å bli en god hockeyspiller. Motiver derfor til å møte opp på disse!
Så tilbake til den indre motivasjonen, den som for noen alltid er der eller for andre som kommer sakte, men sikkert. Ingen barn er like, noen har et veldig stort konkurranseinstinkt og ønsker alltid å vinne, andre igjen har kun fellesskapets motivasjon for å delta i aktivitet. Vi vet aldri hvem av disse som kommer til å ha/få motivasjon nok helt til de er store, som gjør at de selv kommer til å ta ansvar for egen trening, men vi som voksne må på en forsiktig måte hjelpe de på veien. Det er gjennom hvordan vi signaliserer det å delta på aktiviteter samme med laget, møte opp på treninger, snakke positivt om det å delta, osv. som vi kan påvirke det som gjør at de bygger opp en indre motivasjon. Det er gjennom enkle ting som man kan sette fokus på det å trene selv. Et eksempel er når noen gjør noe bra å ikke rose det på den tradisjonelle måten, men heller spørre om de har trent mye for å få til nettopp dette. (De som allerede har et så stort ønske om å bli best at de ikke kan få nok aktivitet må vi noen ganger bremse for at de skal beholde "sulten" også i fremtiden.)
De aller fleste har som 11-åringer passert stadiet der "nuet" er det viktigste, og det å velge bort trening fordi man gjør noe annet morsomt akkurat nå føles som riktig. De har et bevisst forhold til det å gå på trening, men det kan være dager allikevel som de "velger bort" trening egentlig uten grunn. Da må vi som foreldre ikke tenke at det er deilig å slippe unna kjøring til trening, men heller snakke om laget og de som venter på en. De vil ikke klare seg uten de andre medspillerne i fremtiden! Vi som trenere skal gjøre vårt for at treninger skal være både morsomme og nyttige, og ikke minst motivere til egenaktivitet for å bli bedre.
Pass på nå, det er nå dere kan påvirke barna deres, om kun et par år er de kommet så langt at de ikke lenger lar seg påvirke av dine formaninger.
Mitt største ønske er å ha med alle inn i fremtiden, og at vi sammen kan motivere hverandre og gjøre hverandre gode.

Stig